En livslang reise: Windsurfing, en sport for alle, men ikke for alle?

En livslang reise: Windsurfing, en sport for alle, men ikke for alle?

Jeg startet med windsurfing i 1982, bare 7 år gammel. Brettet var en Bic Teen med et tungt og ustabilt seil. Jeg husker det godt. Utviklingen har vært enorm, fra store kjølbrett til spesialiserte "sinker" som knapt fløt i stille vann. Industrien skjøt nok seg selv i foten ved å hele tiden pushe grensene for mer ekstremt utstyr. På det mest ekstreme veide mitt F2 Thomen 270-brett fra 1996 bare 5,3 kg og var 49,5 cm bredt. Det var en ekstrem sport for de få. 

Windsurfing var i mange år den raskest voksende vannsporten, med stor utvikling og hyppige utskiftninger av utstyr. Både 80- og 90-tallet var preget av en regatta-inspirert kultur, og i Norge hadde vi store festivaler som Milk Festivalen.

En av utfordringene som gjorde at mange forlot sporten var nok at den beveget seg bort fra den enkle gleden av å cruise på vannet i lite vind. Dette var tilgjengelig for de aller fleste, og jeg tror mange koste seg med det. Personlig synes jeg en seiltur i 3 m/s fremdeles er morsommere enn en kajakktur. Mens de fleste kan relatere seg til en padletur i flatt vann, var det stadig færre som kunne identifisere seg med å seile en "sinker" i 30 knop eller ta en frontloop-salto. Mange følte nok at veien inn var for bratt, i motsetning til å kjøpe en kajakk og padle av gårde. Selv om The Windsurfer LT ble kåret til verdens mest solgte brett i 2020 og har gjenopplivet den klassiske longboard-stilen, peker det på et behov for å gjøre sporten mer tilgjengelig, slik den var i starten.

Brede brett: En ny æra for windsurfing og fornyet vekst

Mot slutten av årtusenet stupte salget, men sporten fikk en ny vår mye takket være Svein Rasmussen og hans selskap Starboard, som introduserte bredere, mer stabile brett. Jeg husker selv at jeg syntes brettene ble styggere og styggere. Jeg seilte alltid på smalest mulig brett for kontroll, men med størst mulig seil for maksimal kraft og fart.

Min egen ranking i Norgescupen raste. I noen år var jeg ikke engang kvalifisert til VM og EM fordi brettene mine var 10 cm smalere enn konkurrentenes. Da jeg som F2-sponset utøver hadde et 68 cm bredt brett, hadde Starboard-gutta 75 cm. Da jeg fikk 75 cm, hadde de 85 cm, og da jeg endelig fikk 90 cm, var Starboard på 100 cm.

Det positive med denne utviklingen var at bredden gjorde nybegynner- og freeridebrettene mye mer tilgjengelige. Det ble rett og slett utrolig mye lettere å windsurfe. Man så en gradvis vekst i miljøet, selv om det samtidig ble færre som seilte regatta.

Jeg, som kom fra Fun-klassen med slalom og course racing, syntes at brettene ble altfor brede med 100 cm og seil på 12,5 kvm. En del av morofaktoren forsvant. Jeg tror sporten her gjorde det vanskelig for mange igjen, selv om det var positivt med ett brett og tre rigger. Personlig skulle jeg ønske at de hadde stoppet på 80–85 cm bredde og 9,0 kvm i seil. Jeg er ganske sikker på at man kunne ha laget utstyr som planete like tidlig som med 12,5 kvm og 100 cm. Kanskje man hadde tapt noen grader i høyde mot vinden, men bredden i sporten ville vært mye større med mindre utstyr.

Nedgangen i antall regatta-seilere kan også ha handlet om en kulturskifte, fra konkurranseorientering til en mer "fri" stil, som man også så i snowboardkulturen. I tillegg kom en ny vindsport inn på markedet: kiteboarding. Kiteboarding utfordret windsurfingmarkedet på samme måte som windsurfing og kite nå opplever med veksten av wingfoiling.

Min reise: Fra aktiv utøver til importør av surfutstyr

Jeg gikk selv inn i markedet i 2001 og startet med import av et da ukjent merke, Loft Sails, som i dag er en av de største aktørene. Senere importerte jeg merker som Tabou, Gaastra og RRD. Jeg er så heldig å fortsatt jobbe med disse anerkjente merkene den dag i dag, noe som gir meg en unik innsikt og mulighet til å kombinere lang erfaring med dagens utstyr. Min reise som aktiv utøver fortsatte med å jobbe med surf i ulike former – med både oppturer og nedturer, fra nettbutikk og garasjesalg til fysisk butikk. Og etter noen års pause ble savnet så stort at jeg måtte starte opp på nytt.

Sportens utvikling etter 2000-tallet: Etter en periode med nedgang i salget sent på 90-tallet, opplevde windsurfing et oppsving. Industritall viser at sporten stabiliserte seg og vokste i mange år frem mot 2020. I løpet av Covid-pandemien opplevte windsurfing en ny topp, en "skyhigh turnover", da folk søkte utendørsaktiviteter. Salget av utstyr eksploderte, spesielt for mer allsidige brett og seil som var enklere å bruke. Denne veksten kan bekreftes gjennom rapporter fra selskaper som Starboard og Pryde Group, som alle opplevde en massiv etterspørsel.

Det er vesentlig hyggeligere å drive windsurfing-butikk når økonomien er mer stabil. Jeg husker at dollarprisen var under 6 kr i 2007. Du kan sjekke historiske valutakurser for å se dette. I dag, med euro rundt 12 kr og dollar over 11 kr, har utstyr blitt ekstremt dyrt og utilgjengelig for mange. Jeg kommer ikke selv fra en økonomisk sterk bakgrunn, og tviler på om jeg hadde surfet på det nivået uten støtte fra merker som Bic og Tiga og ikke minst fra støttespillere som Espen Synnestvedt i Whitewater (FLUID) og Odd Jakobsen i Lillyby Co., som jeg alltid vil være evig takknemlig for. Det er synd at merker som Bic og Tiga, som var så viktige for nybegynnere, ikke lenger eksisterer.

Wingfoil, en ny konkurrent og et perfekt supplement

Etter å ha jobbet med store merker, var det frustrerende å starte opp igjen med mindre kjente merker der selgerne ofte var ute og surfet selv. Samtidig som Covid-perioden fikk vi en ny surfeboom med oppblåsbare SUP-brett og en helt ny sport vokste frem: wingfoiling. Naish var, som den første til å introdusere kiteboarding for massemarkedet, også tidlig ute med wingfoil.

(Ole Kristian er vår wingfoil-testpilot, og ingen produkter godkjennes uten hans samtykke.)

Da wingfoiling begynte å boome, snakket vi på importmøter om en 3–5 gangers dobling i sporten. Men utfordringen var at det i starten hovedsakelig var windsurfere, kitere og surfere som startet med wingfoiling. Totalt salg ble ikke vesentlig større, men ble bare forskjøvet fra kiteboarding og windsurfing til wingfoiling. Dette mønsteret kan bekreftes av markedsanalyser som viser en nedgang i salg av tradisjonelt windsurfing- og kiteutstyr, mens foil-segmentet har hatt en massiv vekst. Samtidig har mange sidesporter vokst frem innen foiling, som downwind foiling og pumpfoiling, noe som gir utrolig mange nye muligheter og det aller beste: at vi alltid kan leke på vannet.

Er windsurfing en døende rase?

Er windsurfing noe bare bestefar driver med? Det er helt klart at sporten for tiden er nede i en dal, men personlig er jeg ganske sikker på at absolutt bunnpunkt ble nådd i fjor, og trenden er at det er en viss økning igjen. Jeg mener at de tre sportene — windsurfing, kiteboarding og wingfoiling — utfyller hverandre helt optimalt.

Jeg er 100 % sikker på at jeg aldri kommer til å slutte med windsurfing. Det er fremdeles verdens beste sport! Wingfoiling har bare erstattet mitt største slalomutstyr (8,4 kvm seil og 85 cm bredde) og har gjort at jeg kommer meg ut i lett og medium vind. Med et 7,0 kvm Naish ADX-seil og Naish Crossover 105 foilbrett, unngår jeg mange bomturer og kan seile i mer ustabil vind uten å bli frustrert over å stå stille 50 % av tiden. Jeg er på vannet tidligere enn noen gang, seiler høyere mot vinden og kan cruise på bølger jeg tidligere ikke engang så. Kanskje det jeg liker best med wingfoiling er at jeg er oftere ute på vannet og at min balanse og timing er bedre enn på mange år med windsurfing.

Ingen sport kan erstatte windsurfing. Farten og hurtigheten på rotasjoner i luften vil alltid være det mest ekstreme på et windsurfingbrett. Den direkte og deilige følelsen av kontakt med vannet vil alltid være best med windsurfing. Med kiteboarding kan ingen annen vindsport dra høyere og mer spektakulære triks. Wingfoiling og foiling generelt har kun tilført vindsport en ny dimensjon, men kanskje den samme stagnasjonen mange snakker om med windsurfing vil komme til wingfoiling når de fleste har lært seg jibbing og bare seiler frem og tilbake, og flere kommer tilbake til windsurfing. 

Konklusjon: Windsport som sommerlek for alle

Jeg er overbevist om at windsurfing nok en gang vil vokse frem. I dag har windsurfing, kiteboarding og wingfoiling gjort vindsport mye mer tilgjengelig og tryggere for nybegynnere, uten at du trenger å bruke en formue. Du trenger færre timer på vannet for å mestre grunnleggende teknikk, og både oppblåsbare og harde WindSUP-brett er ypperlige kombinasjonsbrett for å gli rundt på vannet i lett vind, enten med en windsurfingrigg eller en wingfoil-vinge. De er den perfekte sommerleken for hele familien.

Valg av utstyr og mitt personlige perspektiv vil komme i neste blogginnlegg. Følg med på Surf1 for mer om sportene.